Jeg lovte meg selv da jeg startet denne bloggen at jeg ikke skulle gå tilbake i det sporet jeg gjorde som tenåring. Der jeg delte personlige ting, både på godt og vondt - men kanskje mest vondt. Denne dagen er det likevel litt annerledes, fordi for nøyaktig et helt halvt år siden satt jeg i en stol og så bestemor trekke pusten for siste gang. 

Det er med ganske brutal ærlighet jeg skriver dette innlegget, og jeg har begynt allerede en uke i forveien for å være sikker på at jeg blir ferdig i tide. Det kommer til å kreve noen pauser, for jeg klarer ikke kladde ned både hodet og hjertet mitt under press. Da lukker det seg bare. Igjen. Selv om det river opp alle sår, så er dette noe jeg trenger å gjøre for min egen del. Jeg trenger å konfrontere den sorgen jeg har prøvd å gjemme i en eske under senga. Jeg er bare nødt. 

Døden. Det var 2.juledag jeg våknet av at mamma hadde ringt meg. Med søvn i øynene og håret på halv tolv ringte jeg opp igjen, og jeg husker de nøyaktige ordene mamma sa til meg "hei, bestemor har blitt brått veldig mye dårligere. Hjemmesykepleien har vært her, og vi har blitt enige om å ringe etter ambulanse for å få henne bort på Eikertun. Det er nok ikke så lenge igjen, vil du at jeg skal komme ut og hente deg?" Etter det er ting veldig uklart, men jeg husker ting stykkevis. 

Jeg husker hvordan jeg stod på kjøkkenet og gråt fordi jeg ikke klarte å se på at ambulansefolkene skulle få henne ut av sengen i stua, og opp på ambulansesengen. Jeg husker hvordan han ene stoppet opp i gangen da han så meg og sa "Oi, der var det ei frøken til. Er du barnebarn eller? Har du lyst til å si noe til bestemor før vi drar?", jeg husker at jeg ristet på hodet samtidig som synet mitt ble tilslørt av tårer. "Sikker?" sa han, og jeg gikk bort, la hodet mitt mot hodet og brystet hennes, men jeg klarte ikke få ut et eneste ord. Er det en ting jeg angrer, så er det det. 

Jeg husker også hvordan bestefar konstant stod ved hodeenden på sengen hennes og strøk henne febrilsk i ansiktet. I pannen, på kinnene, over nese og munn, mens han holdt hånden hennes i den andre. Jeg husker rommet på Eiktertun hvor vi var i en knapp halvtime før det var slutt. Jeg husker hvordan hun trakk pusten tungt, før det ble stille og alle fikk panikk. Deretter trakk hun pusten en gang til, og vi trodde vi hadde bedre tid til å si hade - men etter det var det ikke noe mer. Jeg husker mamma, tante og bestefar sa hvor glade de var i henne og hvor mye de ville savne henne. Jeg husker jeg gikk bort og la hendene mine rundt mamma, og jeg husker at jeg gikk bort til sengen for å kysse bestemor på pannen. Jeg sa fortsatt ingenting, og er det en ting jeg angrer, så er det det. 

Jeg husker hvordan vi bannet over hvor urettferdig livet var, og at hun var den siste som fortjente dette. Damen som aldri gjorde noe vondt mot noen, var den som skulle få det så vondt selv. Jeg husker hvordan vi sammen dro opp til tante og spiste rundstykker mens vi mimret, gråt og skålet for bestemor med appelsinjuice. Det er det jeg husker fra den dagen, som dere kanskje tenker at jeg vil kategorisere som den verste dagen i mitt liv. Det vil jeg så absolutt ikke, for den dagen ga meg så mye mer enn hjertesorg, for den viste at selv i de vanskeligste tider - så oser familien vår av kjærlighet og omsorg, og det er ikke alle som er like bortskjemt med det. 



 

Begravelsen. Den fullsatte kirken, og veska full av lommetørkler. Jeg hadde nesten ikke sminket meg den dagen, for jeg visste at det ikke var noe poeng likevel. Da vi kom inn i kirken stod kisten hennes midt i et blomsterhav med hyggelige hilsner. Bestefar hadde den største, midt på kisten. "Din Arthur". Jeg kjente knivstikk i hjertet og en tåreflom atter en gang fordi hans Ingrunn ikke lenger var tilstede. Jeg klemte godt over 100 personer den dagen, men jeg kjente kanskje bare litt over halvparten. Jeg husker så godt hvordan jeg plutselig så ansiktet til pappa og venninnene mine midt inni den evigvarende folkemengden, og endelig var det noen jeg kunne kaste meg rundt halsen på og tillate meg selv og knekke litt sammen foran. For uansett så vondt alt var den dagen, så var det godt å vite at jeg hadde så mange rundt meg. 

Ettertiden. Jeg savner ikke å ringe hjem til bestemor. Jeg har alltid bodd så nære bestemor og bestefar at jeg bare kunne løpe over hagen så var jeg der. Jeg ble alltid møtt av et "neimen er det deg, Karoline" når jeg dro med meg nyklippet gress på de barbente føttene mine inn i stua deres om sommeren. Bestemor ble alvorlig syk omtrent samtidig som jeg flyttet opp til Trondheim for å studere, så hverdagen min slik jeg husket den forandret seg ikke like mye som for de som var igjen hjemme. Hver gang jeg ringte hjem til bestemor snakket vi om helse, prøver, sannsynlighet, cellegift og meg. "Hvordan går det med deg da, Karoline?" som om det var viktigere enn det faktum at kreften herjet og rev i hver eneste celle hun hadde i kroppen. Jeg savner ikke å ringe hjem til bestemor, men jeg savner tiden før det, da jeg kom og gikk som jeg ville i huset som alltid var åpent for meg. 

Jeg har alltid vært veldig svak følelsesmessig. Jeg begynner å gråte om noen er sint på meg, jeg gråter av å se andre gråte, og jeg gråter av serier og filmer. Bare tanken på barndommen med bestemor og fremtiden uten henne får det til å renne over, så i starten unngikk jeg å tenke på det som hadde skjedd. Jeg ville ikke innse at hun sånn plutselig var borte, selv om jeg i et og et halvt år visste at den dagen ville komme ganske snart. 

Da jeg dro hjem til begravelsen knakk jeg på midten, og jeg var ikke meg selv på mange måneder. Jeg stengte alt og alle ute, og etter jeg var ferdig i praksis klokken fire, ville jeg helst bare hjem og ligge på sofaen til det var sosialt akseptert å legge seg. Selv om jeg la meg tidlig hver dag og sov langt mer enn gjennomsnittet gjør, så var jeg fullstendig utslitt. Jeg ga aldri mer enn jeg måtte til noe eller noen. Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på, så lenge man finner den måten som funker for seg. Jeg sørger fortsatt, og det kommer jeg nok alltid til å gjøre. Det kommer alltid til å være et sårt tomrom som ingen vil klare å fylle på samme måte, men forskjellen er at man etterhvert lærer seg til å leve med den. Jeg lærer fortsatt, men det går mye bedre for hver dag. 

"A heart that's broke is a heart that's been loved". Jeg prøver å ikke tenke så mye på at det er urettferdig, og at det er trist å ha mistet henne. Jeg prøver heller å være takknemlig for de 20 årene vi fikk sammen, og glede meg over de minnene - så er det helt greit at det gjør litt vondt innimellom også. 
















Jeg har lenge vurdert å lage et innlegg av typen "en dag med Karoline", hvor jeg skriver time for time hva jeg har gjort i løpet av dagen. Det burde jeg absolutt gjort i går, for makan til gjøremål i løpet av en dag - men guri så gøy det var! Da jeg våknet i Trondheim i går morges etter knappe fem timer søvn skal jeg ærlig innrømme at jeg revurderte livet og avgjørelsen om å ta en helg hjemme, men når jeg først fikk i meg litt kaffe og kom meg på farten så gikk det veldig fint. 
Vel fremme i Oslo møtte jeg Lisa og Karoline. Vi bestemte oss for å være litt kulturelle og se en litt annen side av Oslo enn hva vi vanligvis gjør. Til at jeg er oppvokst en time fra byen, kan jeg skremmende lite om Oslo og hvordan alt fungerer der. Hver gang jeg er der ender jeg derfor med å tråkke opp og ned Karl Johan og Bogstadveien - rett og slett fordi jeg ikke tør annet i frykt for å rote meg fullstendig bort. Jeg har heller aldri vært en "museumstråkker", men Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen fascinerte meg, og det ga definitivt mersmak. For tiden er det to ulike utstillinger der, hvor den ene rommer Kina og Kinas historie, mens den andre handler mer om samfunnsaktuelle problemstillinger som for eksempel sosiale medier, homoseksualitet og religion, Trump osv. Veldig kult å ha opplevd utstillingene, og jeg skal absolutt ta turen igjen når det kommer en ny og spennende utstilling. Hvem hadde trodd at hun fjortisen som fniste og himlet med øynene på hver eneste skoletur til et museum skulle bli så kulturelt beveget? Ikke jeg i alle fall, haha. 

Det er meldt fantastisk vær i hele dag, og det passer helt ypperlig ettersom jeg skal i bursdag litt senere. Gleder meg til å sitte omringet av gode venninner på terrassen i kveldssola med en iskald Corona i hånden... Var ikke mange feil å finne i den setningen der, vel? Har ikke sett den gjengen på år og dag føles det ut som, så kan love at det blir god stemning! 

Ha en fortsatt fin helg!

 



 











 

Jeg holdt på og ryddet litt i leiligheten i går, da jeg plutselig fant en bortgjemt konvolutt med masse polaroidbilder. Jeg bladde gjennom hele bunken og smilte til alle minnene som fulgte med, før jeg tenkte "hvorfor i pokker ligger disse fortsatt i en konvolutt?". Jeg tror polaroidkameraet mitt har stått urørt som pynt på hylla siden i fjor høst, og det blir jo nesten for dumt - i hvert fall når jeg har film liggende! Et av målene mine for sommeren er derfor å ta med meg dette kameraet nesten overalt og forevige nye, fine minner. Mange synes kanskje det er en teit greie, siden man like så greit kan ta bilde med mobilen og sikre seg minnet sånn, men jeg synes liksom det har sin sjarm da. Jeg har derfor bestilt enda mer film på Ebay, så i sommer har jeg 70 blanke ark å rutte med, forhåpentligvis nok til å tapetsere den ene veggen ved senga mi. Så godt som i alle fall. 

Jeg begynner på jobb om et par timer, så det er vel kanskje på tide at jeg får på meg fjeset så jeg ser menneskelig ut. Det har vært to veldig slappe dager iført joggis uten sminke, så det er kanskje på tide at jeg kommer meg ut og møter sivilisasjonen igjen, haha.  

 

Hva er deres planer for dagen? 

 


















God morgen! Eller det er vel kanskje ikke morgen for de fleste lenger, men for meg som stod opp for halvannen time siden er det fortsatt morgen. Jeg har fri fra jobb i dag, og når man våkner til at regnet trommer på vinduene på en fridag er det bare å gjøre følgende: ta seg en dusj, kle på seg noe comfy og sette seg under et pledd i sofaen mens en akustisk spotify-liste strømmer fra høyttalerne.

Jeg har masse jeg kunne gjort i dag, typ dratt på trening og rundvasket leiligheten med mopping av gulv osv. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg dro en mopp i stedet for støvsugeren over det gulvet her, eller om jeg har gjort det i det hele tatt. Det er med andre ord virkelig på tide, men ikke på en dag som denne. I dag går alt i mitt tempo, og det er helt greit. Kanskje jeg skal få bladd i gjennom Costume som jeg kjøpte før helgen, men bare har lagt til side frem til i dag? Kanskje jeg skal få vasket litt klær ettersom jeg oppdaget at jeg kun har tre truser i skuffen å gå på? Kanskje jeg skal få betalt litt regninger og bruke resten av lønna på nettshopping? Kanskje jeg skal forhåndsskrive et par blogginnlegg? Kanskje jeg skal gå meg en tur i regnet og høre på Celine Dion ballader? Mulighetene er mange, og dagen er ennå ung. 

Ha en fin uke, alle sammen ♥

 

















Jakke: Vero Moda Genser: Urban Bukse: Bikbok Sko: Puma Veske: Morris Smykke: Jane Kønig 
 

I dag har jeg hatt den typen lørdag som jeg misunner alle når jeg selv står inne og er serviceinnstilt. Jeg stod opp, brukte ekstreeemt lang tid på å dusje og fikse meg, før jeg tok turen til byen med Frida. Vi kikket i hver eneste butikk Trondheim hadde å by på, tok en kaffepause i mellom slagene før vi endte opp på Graffi på Solsiden for mat og øl til slutt. Det er så godt med sånne dager der man kan ta alt i eget tempo, og den største bekymringen er om du skal drikke rosé eller rødvin på fest på kvelden. Jeg skal ut med noen venninner i kveld, så nå skal jeg sprette en øl, ta på litt neglelakk og sette på litt godmusikk før jentene kommer. Lørdagen sin det! 











Topp fra Selected Femme 399,-

I dag våknet jeg klokken 10 og stod fremfor en dag nesten uten planer. Jeg ble liggende i sengen og scrolle gjennom alle sosiale medier og se teite youtube-filmer i nesten en time før jeg kom meg opp i stående posisjon. Omtrent samtidig fikk jeg en melding av ei venninne som spurte om jeg ville være med på Lade en tur, fordi hun trengte et par ting før hun skal til Spania i morgen. Plutselig var dagsplanen satt, og jeg kastet med i dusjen. 

Jeg har gullmedalje i impulskjøp, og denne toppen er intet unntak... men altså - den fargen! Jeg er ikke den som kler den skikkelige oransje som har vært poppis en stund, men denne er litt mørkere oransje og heller mot korall. Den skal jeg bruke mye når jeg blir litt brunere. Effekten jeg bruker på bildene mine gjør meg ikke akkurat en tjeneste når det kommer til farge heller da, men den blir uansett en enda større fulltreffer etter en uke i sydligere strøk! 

Det er allerede torsdag og helgen nærmer seg sakte, men sikkert. Selv har jeg frilørdag, så den skal nytes til det fulle selv om det er meldt drittvær. Om jeg så blir liggende inne på sofaen med Netflix og godtepåsan, så klager jeg ikke i det hele tatt. Om et par timer skal jeg ut og spise sammen med Urban-gjengen, noe jeg gleder meg veldig til! Miljøet er noe av det jeg verdsetter høyest i jobben min, så det er utrolig hyggelig at vi gjør sånne ting nesten ukentlig. Får aldri for mye av sosialisering og øl, si! 

snakkes














Hvis jeg skal sette lørdag og mandag opp mot hverandre, så er det ganske tydelig hvem av dagene som tar innersvingen på den andre. Denne lørdagen var litt utenom det vanlige, og guri meg så gøy det var! Jeg har en tendens til å stå på dansegulvet til stengetid, og jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så svett. Det så ut som at jeg hadde gått ute i regnet i en time når jeg først kom fra dansegulvet. Sorry for over sharing, men det er sånn jeg best kan illustrere hvor gøy vi hadde det. Det er ikke hver lørdag man shaker rumpestump med en gjeng gærne damer på 50 år, haha.  

Det er ny uke, og siden sist har jeg tatt sommerferie på skolen! Det var så deilig å få den siste eksamen overstått og bare kunne fokusere på jobb og livet. Det at det er sommerferie fra skolen tyder også på at det ikke er mange ukene til jeg ligger på ei strand i Skitahos og skåler paraplydrinker med mamma, og den tanken er god å ha når det er meldt regn hele uken. Blir mye Netflix og sofakos denne uken med andre ord, men det gjør meg absolutt ingenting. 

Håper dere får en fin uke♥
















Det er jo ingen hemmelighet at jeg er fan av kombinasjonen svart og gull. Jeg har vært obsessed med det typ de siste fem årene nå, og denne stilen er veldig meg. Jeg synes shabby chic stilen med duse farger, slitte møbler og fine lykter er veldig fint, men det føltes feil å innrede mitt hjem på den måten. Det slo meg her om dagen at jeg ikke har vist så mye av leiligheten/krypinnet/bøttekottet mitt, så her får dere en liten smakebit i alle fall. Jeg ryddet og ordnet leiligheten klar til helgen i går kveld, og det var virkelig deilig å stå opp uten at det lå oppvask i kummen og klær overalt, haha. 

Nå skal jeg kle på meg noe fresht og fikse trynet mitt litt, så skal jeg ut på gaveshopping. Jeg er bedt i bursdag til ei venninne i klassen i kveld, og det gleder jeg meg veldig til! Gamle slagere på høyttalerne, noe godt i glasset og høylytte samtaler med masse latter. Akkurat slik en lørdagskveld burde være mener jeg! 

Ha en fin lørdagskveld 






Karoline Lunde Systad




21, Trondheim.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Juni 2017 · Mai 2017 · April 2017 · Desember 2016



Kategorier


· Blogg



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits